Min historie fra Hekkveien
Min historie fra Hekkveien
Jeg var et rotløst barn.
Hekkveien lå der oppe på kollen over Carl Berners plass som et lite, litt blått øye midt i det røde arbeiderparti-landskapet. Mens resten av strøket stemte Arbeiderpartiet, handlet på de samme butikkene og snakket det samme språket, bodde vi i de tre ni-etasjers blokkene som murmester Iver H. Jones hadde støpt med glideforskaling i 1954 og 1955 – Furulund I, II og III. Moderne. Stolte. Litt fremmede. De trakk til seg en mer blandet befolkning enn det som ellers preget Hasle og Carl Berner.
Lenger oppe og på andre siden av grenseveien terrenget lå Keyserløkka. Der hadde OBOS mellom 1948 og 1954 reist sine blokker etter prinsippet om «åpen blokkbebyggelse» – luft, lys og grønt mellom husene. Folk kom fra trange leiligheter i indre by, fra arbeiderstrøk og midlertidige boliger. Furulund-blokkene var ikke en del av den utbyggingen. De sto høyere oppe, var høyere, og trakk til seg en annen blanding av mennesker. Hekkveien lå midt i krysningspunktet mellom det gamle arbeiderstrøket, de nye OBOS-blokkene og villaene i Terneveien, Adam Hjorts vei og Haslevangen.
Området hadde vært jordbruksland under Tøyen hovedgård i generasjoner. I 1850 fikk historieprofessor Jakob Rudolf Keyser tildelt den største av de såkalte professorløkkene – over hundre mål. Derav navnet Keyserløkka.
Under overflaten lå tyngre lag. Rett nordøst for Carl Berners plass, der Hekkveien og Sukkertoppveien møttes, lå Syversens gartneri. Høsten 1942 kom fire jødiske brødre – Leopold, Benjamin, Charles og Nathan London – løpende inn der på flukt. Gartner Rolf Alexander Syversen skjulte dem. Det ble starten på Carl Fredriksens Transport, en fordekt hilsen til kong Haakon. Før han ble norsk konge i 1905 het han Carl – Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel – sønn av den danske kong Frederik VIII. Ved å kalle transporten «Carl Fredriksens» kunne de skjule at de egentlig kjørte for kongen. I seks–sju hektiske uker vinteren 1942–43 ble omkring tusen mennesker, deriblant 350–500 jøder, fraktet med lastebiler fra gartneriet nordover mot grensen. Da operasjonen ble avslørt, klarte de fleste lederne å flykte. Syversen ble igjen fordi kona var gravid. Han ble arrestert sommeren 1943 og skutt i Trandumskogen 30. oktober 1944. I dag ligger minneparken «Dette er et fint sted» der gartneriet en gang lå.
I Hekkveien 1 disponerte den sovjetiske ambassaden en leilighet. Avisene skrev om det. Folk la merke til bilene, koffertene og de stille mennene. Det var kald krig midt blant postkasser og heis. I første etasje hadde Lars Helgeland tannlegepraksis. Rolf Tandberg, siste private eier av Villa Furulund, flyttet inn i 9. etasje etter morens død. Han krevde peis, selv om entreprenørene sa det var umulig. Han fikk den likevel.
Villa Furulund – det vi kalte Tandberghuset – sto der med sin gamle mur, de høye vinduene og hagen. Den ble oppført i 1878 av Christian Hiorth fra Frydenlund gård i sveitserstil. I 1916 ble eiendommen kjøpt av Karl Emil Tandberg, direktør ved Christiania Baand- og Lidsefabrik. Sønnen Rolf var siste private eier. I forbindelse med boligbyggingen på 1950-tallet solgte han eiendommen til kommunen, med klausul om at den skulle reguleres til offentlig park, og at han og moren Mathilde kunne bo der så lenge de ønsket. Da Mathilde døde i 1963, solgte Rolf også huset til kommunen og flyttet inn i toppetasjen i Hekkveien 1. Vi var sikre på at det spøkte. Noen våget seg inn i de mørke rommene. Andre bare så på fra utsiden. I 1967 overtok Norsk Billedhoggerforening huset. Foreningen fikk leiekontrakt med Oslo kommune mot en symbolsk husleie på ti kroner i året, mot at de sto for vedlikehold av huset og eiendommen.
I Hekkveien 7 bodde Karel Cyvin, tsjekkiskfødt lege, sammen med kona Stefanie. Familien kom til Norge i 1938. I samme oppgang bodde Enok Nilsen, spekematspesialist, og Kjell Karlsen, orkesterlederen bak ett av landets mest kjente danseorkestre. Karlsen flyttet senere fordi det ble for mye spilling og høy lys for naboen under. For meg, derimot, var det helt topp.
Der bodde også Svale Solheim, professor i folkeminnevitskap ved Universitetet i Oslo og tidligere knyttet til Furubotn-fløyen i NKP. Han var blitt ekskludert fra partiet i 1950. I Hekkveien abonnerte ingen på Arbeiderbladet. Det var Aftenposten, Morgenbladet og Handelstidende og Sjøfartstidende – forløperen til Finansavisen – som lå på dørmatta. Bortsett fra hos Svale Solheim. Han abonnerte på det kommunistiske Friheten.
Han var en ekte ensom svale. Ingen snakket med ham, og ingen snakket om ham. For oss barn var han bare den sure gamle gubben på 67. Vi ante ikke at han var professor, at han hadde ligget i dekning under krigen, eller at han forsket på folketradisjoner med et skarpt, materialistisk blikk. Midt i den beste borgerligheten i Furulund bodde altså en ekskludert kommunist som holdt seg for seg selv
Gutterommet rekonstruert.
I samme oppgang bodde en annen som hadde gjort en brå klassereise. Han var nordlending, familiefar og revisor. Faren hadde vært fisker. Nordlendinger var ikke godt ansett i Oslo den gangen – det sto til og med «ikke nordlending» i boligannonser. Men han arbeidet seg opp, ble kontosjef i Christiania Bank og Kreditkasse og ble tatt opp i Den Norske Frimurerorden. En stille seier midt i fordommene.
I den perioden jeg bodde der, skjedde det også en stille endring i boligreglene: Enslige som eide ettroms leiligheter, fikk etter hvert lov til å kjøpe treroms. Det var en del av den gradvise mykningen av romnormene på 1970-tallet.
Under overflaten fantes det tyngre historier. Det nydelige ekteparet: hun kom hjem, fant mannen død på gulvet, fikk selv hjerteinfarkt og døde. Rundt 1997 skjedde det med kvinnen som aldri snakket med noen. Da de endelig kom inn i leiligheten, var den full av meterhøye hauger med aviser fra 1955. Hun hadde laget stier mellom bunkene. Askebegre sto plassert langs løypa. Bydelslegen sa det var det verste han hadde sett. Det ble totalsanering. Disse historiene lå der som stille vitnesbyrd om det jeg også så på skolen – dysfunksjonelle familier på tvers av klasse, noen med penger og lite trygghet, andre med lite, men med sammenhold.
Det var på skolen de samme kontrastene ble tydeligst.
Hasle skole var hard. Jeg var en av dem som ble mobbet mest, sier senere dokumenter. Men det var ikke bare elevene. Jeg husker den blå formskriftboka. Vi skulle skrive skjønnskrift. Det fungerte overhodet ikke. Bokstavene og blekket rant nedover sidene. Da frøken Sandvold så det, begynte hun å le. Hun tok boka og viste den til hele klassen. Da de også begynte å le, sprang jeg gråtende ut døra. Bedre var det ikke med lærer Helte i matematikk. Han gikk på fylla og klarte ikke å undervise.
Så kom Hovin ungdomsskole. Der stoppet mobbingen, men forholdet mitt til skolen var allerede ødelagt. Det eneste jeg møtte opp til var drama og musikk – og der fikk jeg toppkarakter.
Jeg sa ja. Jeg trodde selvfølgelig at hun mente konkret noe om at akkurat den gata var min fysiske vei. Men det hun gjorde, var å stake ut en vei for meg.
Allerede som 14-åring innså jeg at jeg var annerledes, uten å forstå det og i hvert fall uten å finne definisjonene for det. Det var ikke noe synlig. Ingen kunne ta meg for det. Likevel satt det der – en skam jeg bare måtte leve med og i, det er oss mobberne nærmest kan lukte. Dermed droppet jeg ut. Det ble et brudd. Et stille, men dypt brudd som fulgte meg i årevis. Tenk om noen hadde heist et Prideflag for meg ...
Samtidig skjedde det noe i Hasle kirke som også ble et brudd – et teologisk brudd. Presten hadde nettopp sagt at nattverdsbrødet og vinen var Jesu legeme og blod. Så så jeg at han puttet oblatene tilbake i brødboksen og helte vinen ut i toalettet. Det kræsjet totalt. Som 16-åring hadde jeg ingen anelse om at dette var en av de viktigste teologiske skillene mellom luthersk og katolsk/ortodoks tro. Jeg forsto bare at noe ikke stemte. Det satte seg i meg.
Klokkene fra den gamle Piperviken kirke må ha vært noe av det første jeg hørte av utrolig vakker lyd i mine ører. De hang nå i tårnet på Hasle kirke. Som elleveåring måtte jeg finne lyden. Jeg vandret dit på egen hånd. Og da jeg kom inn, traff det meg utrolig sterkt – lyden av orgelet. At dette orgelet var ett av de minste kirkeorgler i Oslo, ante jeg ikke og betydde ingen ting for meg.
Den første presten i Hasle, Bjarne O. Nilsen, hadde en helt egen stil. Mellom nesten hver setning kom det et «ehhh» – som en slags teologisk morsetegn. Etter en stund begynte man å vente mer spent på neste «ehhh» enn på selve poenget. Den rytmen har gitt meg det jeg i ettertid kaller en mild form for posttraumatisk prekenallergi.
Under konfirmanttiden fortalte sønnen til presten Arne Grønning meg hvor nøkkelen til kirkeorgelet lå. Spennningen med å starte motoren, trekke ut stemmene, og så ta min første C-dur-akkord… Der var jeg. Og jeg var fanget. Så kom bråket. Vi ble fersket. Det ble oppvaskmøte med organist Liv Wiker og menighetsformann Johannesen. Ungdom skulle ikke bare ta seg til rette. Men det drepte ikke lysten. Orgelet ble mitt instrument resten av livet. Og slik det senere ble med kunstverdenen – alt har blitt multikunst.
Orgelet Hasle kirke, 50 år etter-
Den kirkelige veien var lang, full av både håp og feilvurderinger. Men den begynte egentlig der – i lyden av klokkene som engang hadde hengt i Piperviken kirke, der den største sosiale nøden i byen eksisterte, og i lyden av orgelet i Hasle kirke. I følelsen av å være annerledes. Og i det stille sjokket over nattverden som ble tømt ut.
.
Det jeg så på skolen – ulikhetene, sårbarheten, urettferdigheten på tvers av klasse – preget meg dypt. Det la grunnlaget for et politisk og samfunnsmessig engasjement, og for en sterk sosial rettferdighetssans som fulgte meg inn i voksenlivet.
År senere, under og etter studier i visuell kunst ved Norges institutt for scene og studio og på Prosjektskolen, begynte jeg å stille ut. Da kom jeg tilbake til Tandberghuset, det samme huset – nå som kunstner. Huset jeg hadde lekt i som barn, det huset vi var sikre på at spøkte, der vi snakket om spøkelser og lurte oss inn i mørke rom, var blitt Norsk Billedhoggerforenings atelier og galleri. Jeg sto der inne, i de samme rommene, og stilte ut min egen kunst – en installasjon. Det var ikke en stor, offentlig markering. Det var stille. Men det var en ekte seier. En normal, selvfølgelig seier – nettopp fordi det trengtes.
Installasjonen,, all fylla, kisten med hele livet mitt i
Det er den sirkelen som sitter hardest. Fra det rotløse barnet som mistrivdes, ble mobbet, innså hvem det var for tidlig og droppet ut – til den voksne kunstneren som vender tilbake til det samme huset og får plass der. Fra å leke i skyggen av et hus vi trodde var hjemsøkt, til å stå inne i det samme huset med egen kunst. Det er ikke bare en historisk kurve. Det er en emosjonell lukking. Noe som har vært åpent og sårt i årevis, blir endelig lagt til ro. At det rotløse barnet endelig fikk komme hjem – på en måte det ikke ante var mulig den gangen.
Hekkveien var aldri bare en vei. Det var et sted der diplomater, leger, orkesterledere, tidligere kommunister, billedhuggere og de rotløse barna bodde side om side. Et sted der noen lekte høyt mens andre bar på noe de ikke kunne si. Et sted der krigen hadde etterlatt spor like under overflaten, der klassene møttes på skolen, der et orgel kunne åpne en annen verden, og der jeg innså hvem jeg var – for tidlig, for alene, for stille – og droppet ut. Og et sted der jeg, mange år senere, sto inne i det samme huset jeg hadde lekt i som barn, stilte ut egen kunst, og opplevde at den emosjonelle sirkelen endelig ble lukket.
Det er min historie. Ikke den pene versjonen. Den som faktisk skjedde.
