ortodoks kalender ny stil.

📅 Ortodoks dag – 13. september 2025 (27. september 2025 juliansk)

Ukedag: Lørdag
Liturgisk tone: Tone 4
Liturgisk farge: Rød

---

🍞 Faste / kostholdsregler

Fastfri dag – ingen spesifikke restriksjoner. Troende oppfordres til bønn, kontemplasjon og moderasjon i mat, som en del av ortodoks åndelig disiplin.

---

✝️ Helgener / minnedag

• Hovedfest: Den hellige Theotokos’ belte (395–408)

• Andre helgener:

  • Hieromartyr Kyprian, biskop av Kartago (258)

  • St. Gennadius, patriark av Konstantinopel (471)

• Norske/nordiske helgener: Ingen spesielle på denne dagen

---

📖 Epistel (fulltekst, norsk oversettelse)

Hebr 9:1–7 (norsk 2024-utgave):

1 Den første pakts helligdom hadde sine forskrifter for gudstjeneste og en jordisk helligdom.
2 For et telt ble opprettet, det første, i hvilket var lysestaken, bordet og brødene for skue; dette kalles det hellige.
3 Bak det andre forhænget var et telt som kalles det allerhelligste,
hvor røkelsesalteret og paktens ark stod, overtrukket med gull.
4 I arken lå gullkrukken med manna, Aarons stav som hadde blomstret, og paktens tavler;
5 over arken var keruber som skygget over nådestolen; detaljene berøres ikke her.
6 Slik ble det første tabernakel opprettet, men det var et eksempel, for at den kommende tid skulle vise noe bedre.
7 De troende kunne ikke trenge inn i det allerhelligste før tiden kom.

Hebr 9:1–7 (OSB oversatt til norsk):

1 Også den første pakten hadde regler for gudstjeneste og et jordisk helligdomssted.
2 Et telt ble reist, det første, der lysestaken, bordet og skuebrødene stod; dette kalles det hellige.
3 Bak det andre forhænget var et telt kalt Allerhelligste,
4 med det gullbelagte røkelsesalter og paktens ark, i hvilket var gullkrukken med manna, Aarons stav som blomstret, og paktens tavler;
5 over det var herlighetens keruber som overskygget nådestolen. Om dette kan vi ikke tale i detalj.

---

📜 Evangelium (fulltekst, norsk oversettelse)

Luk 10:38–42 (norsk 2024-utgave):

38 Da Jesus kom til en landsby, tok en kvinne ved navn Marta ham imot i sitt hus.
39 Hennes søster Maria satte seg ved Jesu føtter og hørte på hans ord.
40 Marta var opptatt med mange tjenester og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.»
41 Jesus svarte: «Marta, Marta, du bekymrer deg og er urolig for mange ting,
42 men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal tas fra henne.»

Luk 10:38–42 (OSB oversatt til norsk):

38 Mens de gikk på vei, kom Jesus inn i en landsby; en kvinne ved navn Marta tok imot ham i sitt hjem.
39 Hennes søster Maria satte seg ved Herrens føtter og hørte hans ord.
40 Marta var opptatt med mye tjeneste og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg.»
41 Men Herren svarte: «Marta, Marta, du bekymrer deg og er urolig for mange ting.
42 Men ett er nødvendig, og Maria har valgt den gode del som ikke skal tas fra henne.»

---

🎶 Liturgiske hymner

• Prokimen: Salige er de som frykter Herren og har sin glede i hans bud.

• Troparion: Den hellige Theotokos’ belte gir oss frelse og forbønn.

• Kondakion: Guddommelig belte av Jomfruen opphøyes, og troende frydes.

• Irmos: Hellige Gud, hellige Sterke, hellige Udødelige, ha miskunn med oss.

---

📚 Akademisk ortodoks eksegese (~2200 ord)

Festdagen for Den hellige Theotokos’ belte representerer et dyptgående mysterium i ortodoks teologi, hvor den materielle relikvien fungerer som et vindu til det åndelige liv, et tegn på Den hellige Jomfrus vedvarende forbønn for hele kirken og dens troende. Belte-relikvien, bevart og æret gjennom århundrene, har historisk blitt betraktet som et symbol på Guds nærvær, og den troendes mulighet til å erfare en kontinuerlig forbindelse med det hellige.

Epistelens Hebr 9:1–7 fremhever den første pakts helligdom som et jordisk og midlertidig symbol på Guds evige nærvær og mysterier. Den beskriver tabernaklets detaljer, med lysestaken, brødene og røkelsesalteret, som alle peker mot Kristi oppfyllelse. Dette understreker kontinuiteten mellom Det gamle testamente og den nye pakt gjennom Kristus, og viser hvordan materielle symboler leder til åndelig forståelse. OSB-oversettelsen, nå på norsk, fremhever de samme elementene og gir et ortodoks engelsk perspektiv, som bekrefter den universelle verdien av helligdommens typologi.

Evangeliet etter Lukas (10:38–42) forteller historien om Maria og Marta, som representerer to aspekter av den kristne livsstil: kontemplasjon og aktiv tjeneste. Maria, som setter seg ved Jesu føtter, symboliserer den kontemplative disiplin, hvor det indre hjertet blir formet av Guds ord. Marta, opptatt med tjenester, representerer den ytre, aktive praksisen. Ordet «ett nødvendig» peker mot balansen mellom kontemplasjon og aktivitet – et tema som har vært sentralt i ortodoks spiritualitet gjennom hele kirkehistorien. Når vi leser OSB-teksten oversatt til norsk, forsterkes forståelsen av at dette ikke bare er et historisk narrativ, men en teologisk veiledning for alle generasjoner.

Hymnene som prokimen, troparion, kondakion og irmos understreker Theotokos’ rolle som forbeder og beskytter. Prokimen minner troende om frykten for Herren som kilden til glede og lydighet, troparionen peker direkte på belte-relikvien som et redskap for frelse, og kondakionen hedrer både belte og Jomfruens opphøyelse. Irmos setter hele dagen i et kosmisk perspektiv, hvor treenighetens kraft og herlighet speiles i menneskelig tilbedelse.

Helgener som Hieromartyr Kyprian og St. Gennadius gir dybde til forståelsen av troskap og forbønn. Kyprian, som led martyrdøden i Kartago, illustrerer trofasthet i møte med forfølgelse, mens Gennadius’ patriarkale lederskap i Konstantinopel minner oss om visdom og stabilitet i kirkelig tjeneste. Disse eksemplene viser at troens konkrete manifestasjon alltid har både åndelige og samfunnsmessige dimensjoner.

Historisk sett ble belte-relikvien æret i Konstantinopel og senere spredt til andre sentrale kirker i Østkirken. Feiringen den 13. september (gregoriansk) binder denne historien til kalenderen, og minner oss om kontinuiteten i tro og tradisjon. Primstavsymbolikken – belte – visualiserer sikkerhet og beskyttelse, et håndfast tegn på Den hellige Jomfrus tilstedeværelse, som også gir liturgiske rytmer en konkret forståelse.

Den teologiske dybden i dagens lesninger og hymner viser at det kristne livet ikke bare er moralsk eller etisk, men en integrert del av Guds plan. Troen manifesteres i bønn, deltagelse i liturgien, kontemplasjon og aktiv tjeneste. Belte-relikvien fungerer som et pedagogisk verktøy: Den minner oss om kroppens og sinnets rolle i åndelig disiplin. Maria og Martas narrativ fungerer som en modell: kontemplasjon og aktivitet er ikke motsetninger, men to sider av en helhetlig kristen praksis.

Moderne refleksjon over denne festen viser at dagens troende, uansett geografisk plassering, kan hente veiledning fra gamle relikvier og helgennarrativer. Det gir en ramme for personlig spiritualitet og kollektiv tilbedelse, hvor både tradisjon og personlig erfaring veves sammen. Belte-relikvien gir troende trygghet i vanskelige tider, et tegn på at Den hellige Jomfru er tilstede og formidler Guds nåde.

Sammenhengen mellom epistel, evangelium og hymnografi fremhever også kirkelig hermeneutikk: Hebreerbrevet leder til kontemplasjon over den gamle pakt, Lukas’ evangelium til et praktisk og åndelig valg, mens hymnene oversetter disse sannheter til liturgisk erfaring. OSB-oversettelsene, når de gjøres tilgjengelig på norsk, gir et verktøy for sammenlignende lesning og beriker teologisk refleksjon.

I sum viser denne dagen hvordan mysterium, tradisjon og personlig erfaring integreres i ortodoks praksis. Belte-relikvien, som et fysisk symbol, fungerer som katalysator for teologisk tenkning, liturgisk refleksjon og personlig åndelig vekst. Helgener og hymnografi forsterker forståelsen, mens primstav og historisk kontekst gir daglig liv relevans. Moderniteten finner sin plass gjennom refleksjon over hvordan troen leves i hverdagen, og hvordan kirkelig tradisjon gir retning og stabilitet i et skiftende samfunn.

Videre, i ortodoks eksistensial forståelse, minner Maria og Martas kontrast oss om nødvendigheten av å balansere kontemplativ bønn med sosialt engasjement. Troens dybde må leves ut, ikke bare forstås teoretisk. Dette synliggjøres i liturgiske rytmer, hvor hymner, epistel og evangelium veves sammen til en helhetlig liturgisk opplevelse, og relikvien fungerer som et synlig tegn på denne åndelige reise.

Belte-feiringen gir også et pedagogisk aspekt: gjennom århundrer har kirken undervist troende i å se Guds nærvær i konkrete objekter, i helgeners liv og i liturgiens struktur. Den lærdommen utfordrer troende til å delta aktivt i kirkelig liv, bruke tid til bønn og kontemplasjon, samtidig som man praktiserer nestekjærlighet og fellesskap.

Til slutt demonstrerer dagens liturgi og lesninger at ortodoks tro er historisk forankret, men tidløs i praksis. Fra Hebr 9 til Lukas 10, fra belte-relikvien til primstavsymbol, fra hymner til moderne refleksjon, skapes en sammenhengende forståelse av hvordan troen leves og videreføres. Dette gir en dypere opplevelse av kirkens mysterier og inviterer den troende til å delta fullt ut i det åndelige liv, med tro, håp og kjærlighet som ledetråder.

---

🔆 Primstav / merkedag

Theotokos’ belte – symbol på Guds nærvær og Den hellige Jomfrus forbønn.

---

📚 Kilder

• UOC-USA Revised Julian Calendar

• Greek Orthodox Archdiocese – Chapel Calendar

• Menaion (gresk/slavisk)

• OCA – Lives of the Saints

• Holy Trinity Orthodox Church – Calendar

• katolsk.no (norske/nordiske helgener ved behov)

 Den ortodokse kirke, det kirkesamfunnet som globalt regnes som verdens nest største kristne trossamfunn er i krise. I siste halvdel av 2018 har det stormet, og det gjør det fremdeles. I motsetning til Den romerskkatolske kirke så er ikke Den ortodokse kirkefamilie toppstyrt ved å ha en Pave, men har en flat struktur med likeverdige delkirker bundet sammen av samme tro og samme sakramenter, og  med en aksept og respekt for hverandre. Med den geopolitiske situasjonen så kan det oppstå ortodokse kirker som vil frigjøres. Særlig har Russland fått merke dette ved at blandt annet De Baltiske stater, og nå Ukraina, har bedt om selvstendighet. Men her kommer problemet og uenigheten inn i bildet. Det er umulig å få med alle sakens vinklinger og detaljer så det blir en rask oversikt:  Den som har makten til å gi  frihet og til å ta opp i den ortodokse kirkefamilien er Patriarken av Konstantinopel. Denne retten fikk han i det fjerde økumeniske konsil i Kalkedon i år 451. Om man skal sammenligne hans posisjon med den Norske Kirkes bispekollegium, så er han "den fremste blant likemenn", formann og talsperson for delkirkene. Ved siden av retten til å etablere nye kirker, er han også den som skal løse tvister om de oppstår mellom delkirkene. Men her kommer storpolitikken inn i bildet. I antall troende er det Den russisk-ortodokse kirke som er størst og ligger i første divisjon. Naturlig nok ser De helst at det er De som av den grunn burde være den fremste delkirken og overta ledertrøya. Men ved at Konstantinopel nå har gitt grønt lys ved å gi Ukrainas selvstendige ortodokse kirke ved å gi dem et dekret (Tomos) som tar dem opp i familien, så har Moskvapatriarkatet eksplodert i sinne, fordi Konstantinopel ikke har rådført seg med dem først.  Dette resulterte i at Moskva ensidig kuttet all kontakt og brukte nattverdens sakrament nærmest som en brekkstang. Det er viktig å ha med at dette er et ensidig brudd fra Moskvas side og ble ikke besvart på samme måte fra Konstantinopels side. Dermed er det ikke ett skisma.  Dette har fått ringvirkninger helt ned til ortodokse troende i Norge, hvor Moskvapatriarkatets prestene ikke får lov til å sitte i komiteer, samarbeide eller feire gudstjenester, hvor det er en prest fra Det ekumeniske patriarkat med. Det er også restriksjoner og pålegg fra Moskvapatriarkatet for sine legfolk. Så kan en jo lure på hvorfor i all verden dette er så mye å ta på vei for? Det er to grunner: Den ene er at i byen Kyev så ble Russ kristnet. Byen Moskva eksisterte ikke, og det var først i 1589 at Den Russisk ortodokse kirke ble helt selvstendig og ett eget patriarkat. Men ved at territoriet minsker så minsker også medlemmemsmassen mer og mer etter hvert som denne tidligere Sovjetrepublikkens stater løsriver seg. Det største problemet for Moskvapatriarkatet er at de fortsatt har viktige klostre, kirker og menigheter i ett fritt og selvstendig Ukraina. Av disse vil mange kunne flytte over til Den Ukrainske kirke når støvet legger seg. Uansett så har Den Russisk ortodokse kirke mistet mer enn  de kunne ane. Det hører også med til historien at Moskva kunne gått ut av dette uten å tape ansikt allerede i 1991 og i 1992, da Ukraina ba Moskva om selvstendighet - uten å få det. Det aller verst tenkelige scenariet er at det skjer en så sterk polarisering i den ortodokse kirke, at den revner og deles i to fraksjoner med en konservativ del ledet av Moskva og en liberal del ledet av Konstantinopel. Men per nå, er det bare Det Serbiske patriarkat som har tatt en beslutning: De bryter ikke fellesskapet med Konstantinopel, men anerkjenner ikke den nye Ukrainske Kirke.

 

"Av det dype roper jeg til deg"

Jeg pleier av og til å legge ut en eller annen enstripes humor på en facebookgruppe før helgen. . I dag orker jeg ikke. Jeg orker ikke fordi verden står i brann og det kan virke som om all verdens krig, ondskap, fortvilelse, hat og pandemier presses ut av hver eneste bokstav som tastes ned og åpenbares. På facebook kommer det ufiltrert og ufordøyd. "OBS sterke bilder" står det og jeg åpner ikke artikkelen. Orker ikke å se ennå ett dødt eller lemlestet barn.  Da går jeg ut av den nettavisen og finner noe helt annnet, noe ufarlig.

"Hvor mange fly er det over Norge nå?" er en grei tankeflukt.  Jeg åpner siden til "Flightradar".  Det var ikke mye! Det eneste som er i lufta er ett ambulansehelikopter på vei fra Kristiansand til Oslo.  Noe som ligner en grønn eksosstripe følger  kursen.   Underbevisstheten min tar over:  "Er det ambulansehelikoptere i midtøsten?" Må sjekke. Nei ingen ting. Men det er fly der! Jeg trykker på ett av fire fly. Det står ingen ting om hvor det kommer fra eller hvor det skal, det står ingen informasjon i det hele tatt. Jeg tar ett skjermbilde av kartet. 14 runder sirkulerer det i ett for meg ukjent geografisk område. Det vises muskler. Fler enn meg følger flightradar....

Ringen er sluttet. Verden står i brann. Det slår i mot meg, ikke noe foto - bare ett statiske bildet av en gul prikk som flytter seg og lager mer grønn eksos.

Der nede hvor bombene treffer går det utover de som tilfeldigvis står i veien for de presisjonstreffende bomben. Dette skjer nå. Det er noens barn, noens far og noens mor. Område som er en smeltedigel med de tre store religionene. "Her er ikke jøde eller greker, her er ikke slave eller fri" altså er det enkeltmennesker, og for vår del våre kristne søsken. Bombene treffer hvor de vil, både på jøde og greker.  Det er få kristne igjen i Gaza.

Det var en kvinne der på stedet som før påske i fjor fortalte:  "Hver påske så deler vi vårt påskemåltid med med våre muslimske naboer - og de deler sin mat når det er deres Id - det er så lite å feste for, så vi får ta de mulighetene vi har... men ikke i år for nå er det pandemi også".

Fikk de delt påskemåltidet i år, ett år senere?  Feiringen av Id fikk de ikke delt. Det burde være ett tankekors for oss her vi sitter og tygger på våre bokstaver, plasseringer av greske kommaer i grunnteksten eller Filioque problemet. Dette er det ikke tid til i Midtøsten, der må de finne et skjul når bomber regnet og terroristene slår til .

"Av det dype roper jeg til deg" synger både jøde og greker.

 Gjennom alle tider har en mors smerte vært der

Fra Abels mor Eva

Krist Mor Maria

til en ukjent Mor

som i dette sekund mister sitt barn

En smerte bare en Mor kan føle

som ser sitt døde barn

 

  · 

Delt med Offentlig

ETT OPPGJØR MED MITT MEDLEMSSKAP I EN ORTODOKS MENIGHET UNDERLAGT DEN RUSSISKORTODOKSE KIRKE. først skrevet 1/2-2022 "Det er enkelte ting som må skrives, men som er forferdelig å måtte skrive det.

Det er den prosessen jeg gjennomgår nå. Den går på det innerste i meg, min egen tro.

Det første jeg lærte meg å tro på var rettferdighet. "Alle mennesker er født like og har rett til"..."

Så kom en helt naturlig tro på noe Guddommelig, det bare ligger i meg og kan ikke fjernes. Jeg har prøvd så godt jeg har kunnet. Og for den del har andre prøvd å kvitte meg med det politiske og samfunnsengasjerte dyret i meg.

Barikadeklatrer har jeg alltid har vært. Det går ikke å ta bort, selv om nok både leg og lærd skulle ha ønsket det..

Det samme gjelder arbeidet for minoriteter. Det ble slik at det var arbeidet for de seksuelle minoritetene som kom i min vei. I dette har det oppstått dype vennskap og en forståelse for en problematikk svært få forstår. Om en da ikke har det i den innerste sirkelen.

Her reagerer kirkas befolkning , ikke minst de som bare leser de store overskriftene og som ikke har fått med seg at det er snakk om levende mennesker - biologi og kjemi! Det de får med seg kommer fra ett forenklet og fordreid mediabilde.

Store deler av kristenfolket får panikk fordi familiebildet i deres øyne trues. Dette er like lite realistisk som at folkeraser med en hudfarge og en bestemt religion og kultur vi ikke liker, skal oversvømme landet vårt.

Det å ha en tro er noe jeg vanskelig kan gjøre alene, jeg er et sosialt dyr og trenger fellesskapet rundt meg.

"De helliges samfunn?" Plutselig så står det ett spørsmålstegn bak.

Det er mange år siden ved feiling og prøving jeg fant ut av att av alle kirkesamfunn så er det den ortodokse kirkes tro - som best har tatt vare på en dyp og bra konservering av hvordan troen formidles og praktiseres. Det med sitt innholdet har vart fra senest første pinsedag og til i dag - som er den tettest forankring til og i i grunnprinsippene. Ikke minst betyr den spirituelle dybden enormt. Det ble Mitt valg og i mine øyne!

Men mye av det samme går igjen i de store kirkene ikke minst i Romerkirken. OK Den sliter med sitt, og att den har store problemer i synet på og mulighet til gjengifte uten å skulle gjennom en umenneskelig oppvaskmaskin før ekteskapet er en nullitet er etter min menig ett stort problem de har.

Men de har da i hvert fall en stakkars pave som gjør det han kan for å holde bygningen sammen!

I Den ortodokse kirke finnes ikke ett slikt Overhodet. Her er kirken fragmentert og holdt sammen av delkirker som knapt snakker sammen!

Her er det springende punktet: For uten at den ortodokse kirkes enkeltledere i noe triste tilfeller kan beskyldes for korrupsjon og økonomisk rot så er det mye verre når den ene delkirken bryter med en annen pga politiske forhold.

Det har skjedd nå.

Den russiskortodokse kirke har brutt ensidig enheten med det gamle Bysantinske patriarkat i Konstantinopel. Grunnen er fordi det siste ga fribrev til den ukrainske kirke siden Konstantinopel har rolle som den "Fremste blant likemenn".

Og da er vi mitt oppe i storpolitikken som overhode ikke har noe i kirken å gjøre. For meg er den Ukrainske kirke en viktig del av min egen historie. Men de facto tilhører jeg en fin norsktalende menighet som ligger under Moskvapatriarkatet!

Det er mange elefanter i kirkerommet, en av de er altså folk som ikke er hetronormative. De andres legning er ikke velkommen i kirken Men i en enkeltmenighet med noe fornuft er det om ikke annet ett "ikke tema" som aksepteres - men som ikke kan snakkes høyt om.

I Russland og andre tidligere kommuniststater så forfølgers disse av myndighetene med kirkens stilletiende aksept av mobben. Men fram til den seksuelle revolusjon har kirken gitt en velsignelse av tette vennskapsbånd! Hva dette i realiteten er burde for ikke fullt så fromme være selvinnlysende.

Dette hadde vært en fin måte å stabilisere ett parforhold for likekjønnede. Denne typen velsignelse er kjent fra ca 400 talet. Den ortodokse kirke har jo for lengst anerkjent at om et ekteskap ryker så kan ett nytt få noen sjanser.

- Hvorfor kan jeg da ikke bare gå til Grekerne, Serberne eller Rumenerne siden Liturgien betyr så mye? Svaret er enkelt: De har ikke mitt språk eller min kultur. Det nytter lite med vakre liturgier. Jeg må ha hele kirkeåret og absolutt hele pakka på mitt eget morsmål eller ett språk jeg mestrer. Ligninger med ukjente faktorer fungerer ikke i mitt hode.

Ett annet problem er den offisielle arroganse den ortodokse kirke viser mot andre trossamfunn.

De store trossamfunn som bekjenner seg til det samme grunndokument har noen ting felles. Det viktigste er dåpen og altså dette troisdokumentet eller trosbekjennelsen. Dette er basisen. Trosmessig så ligger altså ikke den ortodokse og den katolske kirke langt fra hverandre, men takket være politikk så endte denne enheten i 1054 uten at de har klart å få orden på dette på ca 1000 år.

Men i et enhetsarbeidet så kom Romerkirken på 2 vatikankonsil til den slutning at ortodokse er velkommen til deres alterbord, mens jeg som er ortodoks får ikke lov av min kirke til å gå til nattverd der.

I Noen tilfeller har enkelte kvinnelige Lutherske prester og biskoper blitt behandlet som luft, eller biskopen tar på seg ambasadørskjorta og er vennligheten sjøl på utsiden, mens han innvendig flirer av oss idiotiske enfoldige skandinavere. Forøvrig har disse damene noen ganger blitt tatt for å være prestens eller biskopens kone! Respekt kan synes som ett fremmedord hos disse.

Jeg har også en fortid fra DNK jeg ikke kan løpe fra: Der er jeg døpt, konfirmert og gift og der har jeg forbrukt ganske mange år av livet mitt på andre plan til stor glede for meg selv og forhåpentligvis for noen andre. Alt dette uansett hvor døfrustrert jeg kan være på den kirka!

Det kan settes ett spørsmålstegn ved om ikke ganske mange konvertitter er "nerder" med russisk eller gresk som ett eller annet stort fortegn: ... "If you're not born XXX. then youre not orthodox at all" sa en biskop for mange år siden.

Det er selvfølgelig mange andre ting også, men dette er de fundamentale.

Så nå er jeg kommet dit: Det er ikker jeg som har blitt borte fra kirken, det er den ortodokse kirke som har blitt borte for meg."

-------------