· 

Delt med Offentlig

ETT OPPGJØR MED MITT MEDLEMSSKAP I EN ORTODOKS MENIGHET UNDERLAGT DEN RUSSISKORTODOKSE KIRKE. først skrevet 1/2-2022 "Det er enkelte ting som må skrives, men som er forferdelig å måtte skrive det.

Det er den prosessen jeg gjennomgår nå. Den går på det innerste i meg, min egen tro.

Det første jeg lærte meg å tro på var rettferdighet. "Alle mennesker er født like og har rett til"..."

Så kom en helt naturlig tro på noe Guddommelig, det bare ligger i meg og kan ikke fjernes. Jeg har prøvd så godt jeg har kunnet. Og for den del har andre prøvd å kvitte meg med det politiske og samfunnsengasjerte dyret i meg.

Barikadeklatrer har jeg alltid har vært. Det går ikke å ta bort, selv om nok både leg og lærd skulle ha ønsket det..

Det samme gjelder arbeidet for minoriteter. Det ble slik at det var arbeidet for de seksuelle minoritetene som kom i min vei. I dette har det oppstått dype vennskap og en forståelse for en problematikk svært få forstår. Om en da ikke har det i den innerste sirkelen.

Her reagerer kirkas befolkning , ikke minst de som bare leser de store overskriftene og som ikke har fått med seg at det er snakk om levende mennesker - biologi og kjemi! Det de får med seg kommer fra ett forenklet og fordreid mediabilde.

Store deler av kristenfolket får panikk fordi familiebildet i deres øyne trues. Dette er like lite realistisk som at folkeraser med en hudfarge og en bestemt religion og kultur vi ikke liker, skal oversvømme landet vårt.

Det å ha en tro er noe jeg vanskelig kan gjøre alene, jeg er et sosialt dyr og trenger fellesskapet rundt meg.

"De helliges samfunn?" Plutselig så står det ett spørsmålstegn bak.

Det er mange år siden ved feiling og prøving jeg fant ut av att av alle kirkesamfunn så er det den ortodokse kirkes tro - som best har tatt vare på en dyp og bra konservering av hvordan troen formidles og praktiseres. Det med sitt innholdet har vart fra senest første pinsedag og til i dag - som er den tettest forankring til og i i grunnprinsippene. Ikke minst betyr den spirituelle dybden enormt. Det ble Mitt valg og i mine øyne!

Men mye av det samme går igjen i de store kirkene ikke minst i Romerkirken. OK Den sliter med sitt, og att den har store problemer i synet på og mulighet til gjengifte uten å skulle gjennom en umenneskelig oppvaskmaskin før ekteskapet er en nullitet er etter min menig ett stort problem de har.

Men de har da i hvert fall en stakkars pave som gjør det han kan for å holde bygningen sammen!

I Den ortodokse kirke finnes ikke ett slikt Overhodet. Her er kirken fragmentert og holdt sammen av delkirker som knapt snakker sammen!

Her er det springende punktet: For uten at den ortodokse kirkes enkeltledere i noe triste tilfeller kan beskyldes for korrupsjon og økonomisk rot så er det mye verre når den ene delkirken bryter med en annen pga politiske forhold.

Det har skjedd nå.

Den russiskortodokse kirke har brutt ensidig enheten med det gamle Bysantinske patriarkat i Konstantinopel. Grunnen er fordi det siste ga fribrev til den ukrainske kirke siden Konstantinopel har rolle som den "Fremste blant likemenn".

Og da er vi mitt oppe i storpolitikken som overhode ikke har noe i kirken å gjøre. For meg er den Ukrainske kirke en viktig del av min egen historie. Men de facto tilhører jeg en fin norsktalende menighet som ligger under Moskvapatriarkatet!

Det er mange elefanter i kirkerommet, en av de er altså folk som ikke er hetronormative. De andres legning er ikke velkommen i kirken Men i en enkeltmenighet med noe fornuft er det om ikke annet ett "ikke tema" som aksepteres - men som ikke kan snakkes høyt om.

I Russland og andre tidligere kommuniststater så forfølgers disse av myndighetene med kirkens stilletiende aksept av mobben. Men fram til den seksuelle revolusjon har kirken gitt en velsignelse av tette vennskapsbånd! Hva dette i realiteten er burde for ikke fullt så fromme være selvinnlysende.

Dette hadde vært en fin måte å stabilisere ett parforhold for likekjønnede. Denne typen velsignelse er kjent fra ca 400 talet. Den ortodokse kirke har jo for lengst anerkjent at om et ekteskap ryker så kan ett nytt få noen sjanser.

- Hvorfor kan jeg da ikke bare gå til Grekerne, Serberne eller Rumenerne siden Liturgien betyr så mye? Svaret er enkelt: De har ikke mitt språk eller min kultur. Det nytter lite med vakre liturgier. Jeg må ha hele kirkeåret og absolutt hele pakka på mitt eget morsmål eller ett språk jeg mestrer. Ligninger med ukjente faktorer fungerer ikke i mitt hode.

Ett annet problem er den offisielle arroganse den ortodokse kirke viser mot andre trossamfunn.

De store trossamfunn som bekjenner seg til det samme grunndokument har noen ting felles. Det viktigste er dåpen og altså dette troisdokumentet eller trosbekjennelsen. Dette er basisen. Trosmessig så ligger altså ikke den ortodokse og den katolske kirke langt fra hverandre, men takket være politikk så endte denne enheten i 1054 uten at de har klart å få orden på dette på ca 1000 år.

Men i et enhetsarbeidet så kom Romerkirken på 2 vatikankonsil til den slutning at ortodokse er velkommen til deres alterbord, mens jeg som er ortodoks får ikke lov av min kirke til å gå til nattverd der.

I Noen tilfeller har enkelte kvinnelige Lutherske prester og biskoper blitt behandlet som luft, eller biskopen tar på seg ambasadørskjorta og er vennligheten sjøl på utsiden, mens han innvendig flirer av oss idiotiske enfoldige skandinavere. Forøvrig har disse damene noen ganger blitt tatt for å være prestens eller biskopens kone! Respekt kan synes som ett fremmedord hos disse.

Jeg har også en fortid fra DNK jeg ikke kan løpe fra: Der er jeg døpt, konfirmert og gift og der har jeg forbrukt ganske mange år av livet mitt på andre plan til stor glede for meg selv og forhåpentligvis for noen andre. Alt dette uansett hvor døfrustrert jeg kan være på den kirka!

Det kan settes ett spørsmålstegn ved om ikke ganske mange konvertitter er "nerder" med russisk eller gresk som ett eller annet stort fortegn: ... "If you're not born XXX. then youre not orthodox at all" sa en biskop for mange år siden.

Det er selvfølgelig mange andre ting også, men dette er de fundamentale.

Så nå er jeg kommet dit: Det er ikker jeg som har blitt borte fra kirken, det er den ortodokse kirke som har blitt borte for meg."

-------------